Jeg trodde aldri det ville skje, men i går måtte jeg sette sykkelen igjen hjemme og reise kollektivt til jobben. Jeg har syklet i absolutt all slags værforhold tidligere og aldri latt meg stoppe av det. Likevel, turen hjem for 2 dager siden bød på såpass store påkjenninger, både fysisk og mentalt, at jeg måtte krype til korset og kjøpe meg klippekort på ”spårrveien”.
Siste reise hjem fra jobben, var som å sykle i sand duner i Sahara. Masse løs snø i gata og blank polert is under, gjorde turen til en styrkeprøve. Med hissige bilister i begge retninger på smalere og smalere veier, ble turen en prøvelse. Jeg måtte gå av sykkelen en 10-20 meter av strekningen, men ellers kom jeg meg hjem omsider. Med krampe i ene beinet og strekk i ryggen og 3 kg lettere pga voldsom væsketap under turen.
Jeg skjønner til om med litt bilister som er litt oppgitt over at en syklist bruker det lille som er av veibanen til å komme seg frem, mens køen vokser bak han. Det er ikke mange ganger du får høre slike forståelsesfulle ord fra meg om denne gruppen mennesker! |