For noen uker siden, dro jeg opp til Lillehammer
ifm Birken og Norsykkel. Robert på Foss Sykler
hadde fortalt meg at Mr Fisher himself ville være
der i år. Da må man jo bruke muligheten
til å slå av en prat med han, huh? Det
var i alle fall moro å møte fyren. En
rolig og avslappet mann i 50 årene som jeg tror
sykla over fra Rena på 3.41 sammen med bl.a.
Bo Andre Namtvedt fra Bergen.
En time etter målgang stod Gary ute foran Håkons
hall med en birra i hånda og studerte livet
i målområdet.
Et fint forbilde for en BeerMaster. Jeg tror det gleda
hans hjerte stort å se hvilken interesse for
terrengsykling det er i dette landet. Birken er virkelig
en opplevelse t.o.m. som tilskuer i målområdet.
Alt dette livet rundt rittet, fikk meg til å
tenke litt i baner om å bli med neste år.
Vel, tanker ble til uoverveide ord i hyggelig lag
og nå har et håndtrykk besegla skjebnen
min. Jeg må stille neste år for å
bevare verdigheten.
Eneste mulighet å unnslippe nå, er at
jeg ikke får startnummer. Men noen kommer nok
til å ordne det,
kjenner jeg dem rett.
Jeg har ikke brydd meg så mye om ritt, det
være seg langløp, rundbane eller andre
grener. For meg er sykling en tilstand ute i naturen.
Det enten være seg på grus, på stier,
i fri dressur i fri natur,
nedover, oppover, MEN aldri etter klokka. Jeg stopper
opp og nyter storslått natur, snakker med en
elg,
eller tråkker for livet fra en illsint grevling.
Etter besøket på Lillehammer ble det dog
sådd ei spire om lyst til å prøve
dette, i hvert fall en gang.
Så slipper jeg alt maset om "hvorfor sykler
du ikke Birken?". Det spørsmålet tror
jeg at jeg har fått 100 ganger. Folk skjønner
ikke min oppfatning av sykkelopplevelse. Men den er
nå i ferd med å endres litt.
Så til vinteren blir det å spinne litt sammen
med vintersyklinga, så man har et grunnlag for
noen langturer. Jeg har jo sykla langturer før,
men som sagt, aldri på tid. Skal man først
delta i Birken, så får man vel sette seg
et mål.
Tidsmålet? Vel, det vil jeg komme tilbake til
ved en senere anledning
. .
Tilbake
|