2 uker før jeg skulle reise på min drømmeferie
til Moab, slengte jeg meg med en gjeng sti-jegere på
en søndagstur i Nordmarka. Et par dager før
dette, hadde jeg hatt litt problemer med bak-bremsen.
Antagelig hadde jeg fått kast i hjulet,
så diskskiva bråket også etter at
den var byttet. Den utbyttede var skeiv, men så
var trolig nok også hjulet.
Jeg fikk stilt klossene slik at de ikke subbet så
veldig inni skiva på bekostning av litt svinn
i bremseeffekten. Men vi skulle jo bare på en
rolig stitur, så det burde ikke bety så
mye. Trodde jeg
.
Jeg møtte opp på Majorstua ved 10 tiden
og etter litt venting var vi vel 10 stykker som dro
opp til Frogner-seteren og innover på stiene derfra.
De første partiene var skikkelig moro. Jeg har
ikke sykla så mye på stiene der oppe og
der er alltid morsomt å bli med kjentfolk og lære
nye turvalg.
Litt bløtt, men med riktig bekledning
og en kjærlighet til denne type sykling,
så merkes knapt fukt og kulde. Det som er
knall med å sykle med flere og folk som
er teknisk bedre enn deg, er at du plukker opp
noe nytt hele tiden. Du lærer og henger
med. Dvs, jeg hang med helt til en utforkjøring
ned mot Sørkedalen skole.
Det var bratt, glatt og så forsvant bremsen
på bakhjulet fullstendig! Når du er
litt nede i bakken når slikt skjer, så
må du bare prøve å la det stå
til.
For meg ble det kollbøte over styret, kast
i kast nedover skråningen med sykkelen hakk
i hæl, for tilslutt å ende mot en
stubbe.
Akkurat da var jeg helt sikker på at turen
til Moab hadde gått fløyten.
|
|
Jeg var sikker på at jeg hadde brukket noe. Men
etter en selvskreven selvsjekk, så virket det
som om det meste var helt både på sykkelen
og meg selv. Fant tilslutt resten av gjengen et stykke
nede og hang med en stund til. Men fallet hadde satt
sine spor. Jeg hadde fått en skikkelig trøkk
i sida og regnet med at kanskje noe ribb-bein hadde
gått. Det stakk fælt og jeg kastet inn håndkledet
en stund etterpå. Så det ble å sykle
hjem fra langt inn i Sørkedalen, opp tilbake
til Grefsenkollen.
Dagen etter kom jeg meg nesten ikke opp av senga. Regnbuefarger
på flere steder på kroppen, stiv og støl
og med en intens smerte i sida. Heldigvis viste det
seg at jeg bare hadde strukket noen muskler. Jeg pusta
lettet ut i forvissing om at jeg kom til å reise
til Moab allikevel. Frem til avreise blir det bare lett
trilling på grusvei i marka!
Og det blir på Sugaren, Caken ble plassert på
intensiven på Raske Sykler for reparasjon og rehabilitering.
Så det å bli med rutinerte sti-jegere på
litt krevende stier i Nordmarka før en slik ferie,
når du savner litt teknikk selv, er nå i
ettertidens klokskap kanskje ikke å anbefale.
Men dette er jo egentlig meg i et nøtteskall
.
. The monkey never learns!
Tilbake
|