Jeg har akkurat kommet tilbake fra en sykkeltur på
stier i marka. Har spylt sykkelen og meg selv og sitter
her foran pc`n med en boks Ringnes. Sliten, litt øm
i kroppen,
men med et smil fra øre til øre. I dag
var nemlig en slik dag man opplever bare innimellom.
En dag der du føler at alt stemmer. Været
var perfekt, formen var nesten på belgisk blå
stadiet,
sykkelen fungerte optimalt og du hadde en rytme i
syklinga på stiene du vanligvis bare drømmer
om.
Hvorfor det blir sånn enkelte ganger, har jeg
ingen forklaring på.
Jeg tror det har litt med dagsform, et herlig sinn
og en glede av å oppleve en slik tur.
Pga av et kort ferieopphold i Spania for noen dager
siden, trodde jeg formen var fryktelig nedadgående.
2 dager etter hjemkomst, hadde jeg en tur på
grusveiene i marka som fikk meg til å føle
som Thor Hushovd tidlig i Touren i fjor. Hadde jeg
ikke kommet frem til en butikk på tampen og
bøtta innpå ei kanne cola og drøvtygga
2 cuba, så tror jeg ikke at jeg hadde kommet
hjem!
Så nå sitter jeg her, 2 dager senere
og har hatt en av mine beste og morsomste turer i
år.
Jeg kan ikke beskrive det på en annen måte
enn at man føler man "danser" bortover
stiene og tør og kjøre heeeelt på
grensa av hva man er god for. Du finner en rytme som
du knapt har hatt før.
Du velger rett stivalg på stien gang etter gang
og trenger knapt stige av sadelen. Du får en
følelse av å flyte bortover stien og
du har trøkk nok i beina til å forsere
kneik etter kneik. Dempinga på Caken føles
nesten perfekt tuna og sykkelen blir nesten ett med
kroppen. Dette er i alle fall for meg et snev av sykkelnirvana.
Når du kjører litt over grensen over
lengre tid, så må det jo komme en tryn.
Så også i dag. Men bare for å understreke
liksom en nesten perfekt sykkelopplevelse, så
klarer jeg å hoppe ut av sadelen og lande sånn
noenlunde uten alvorlige mèn. Gliset sitter
der i trynet fremdeles og du spretter opp til et par
turgåeres store forskrekkelse. De var nesten
på vei til å finne frem mobil og ringe
nødnummer.
Du bare smiler til dem og sier:"Ingen fare, bare
litt møkkete."
Så hopper du opp på sykkelen igjen og
fortsetter litt roligere og finner ut at det er på
tide å gi seg mens leken er god. Jeg begynte
å bli litt sliten og da blir stivalget på
stien ikke fullt så optimalt.
Men hvilke rolle spiller det. Jeg har hatt en tur
og en sykkelopplevelse som sitter i kroppen ennå.
Nå begynner appetitten å komme, sola skinner
fremdeles på terrassen. Det er på tide
å lage seg litt mat og slumre litt i sola. Glem
matlaging forresten. Jeg bestiller en pizza og så
kan jeg sitte å nyte en kald Ringnes i sola
til de kommer.
På en dag som denne kan ikke livet bli så
mye bedre
..
Tilbake
|